Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund

Du er her: Forsiden / Aktuelt / Forsker på avstanden mellom kjøtt og dyr

Forsker på avstanden mellom kjøtt og dyr

Hvorfor er det slik at sammenhengen mellom kjøttmat og dyr tones ned og hvorfor er det ikke greit å vise slakting av dyr på TV når vi vet at kjøttforbruket er i stadig økning?

Førsteamanuensis og forsker Karen Lykke Syse ved Senter for utvikling og miljø (UiO) har gått i dybden på forhold knyttet forbrukerholdninger til dyr og kjøtt.

Førsteamanuensis og forsker Karen Lykke Syse ved Senter for utvikling og miljø (UiO) har gått i dybden på forhold knyttet til nettopp disse paradoksene. Bakgrunnen for medie-engasjementet hennes var at et gjeng kjendiser, som var med i NRK-programmet «Folkeopplysningen», valgte å være anonyme i redsel for å framstå som «slemme» og «grusomme» da de var med på slakt.

Kjendisflukt etter lammeslakt - sender sladdet versjon (nrk.no - 5.september)

Lykke Syse forsker på holdninger til kjøtt gjennom intervjuer og ulike historiske kilder. For å forstå utviklingen, har hun sett på hvordan kokebøker kan brukes som kilde til å studere hvordan og hvorfor kjøttet er blitt fremmed for mange nordmenn, og kommet frem til at både bøkenes fremstilling av kjøtt og vår forståelse av kjøtt har endret seg dramatisk de siste 50-60 årene.

FARGERIKE DYRESKROTTER
– Ta for eksempel det som kanskje er den mest klassiske kokeboken gjennom tidene, Gyldendals store kokebok: I 1955-utgaven er det mange fargebilder av både slaktede dyr og stykningsdeler av dyr. Leserne av kokeboken behøvde ikke være i tvil om hvor kjøttet kom fra. Redaktøren av boken var åpenbart ikke bekymret for at fargerike dyreskrotter og glinsende innvoller, skulle framstå som uappetittlig.

– 1955-utgaven av kokeboken viser med andre ord hele prosessen nærmest fra bås til bord. Blar man så opp i utgaven fra 2002, har mange av bildene på sammenheng mellom dyr og kjøtt enten blitt fjernet eller tonet ned. Det nevnes ikke i klartekst at kjøttet en gang var et levende dyr, sier Lykke Syse. I 1955-utgaven av boka ble det til og med spesifisert hvor gammelt dyret burde være for å lage ulike retter, og hvilket kjønn det burde ha. I 2002-utgaven er ikke dette et tema.

FREMMEDGJØRING
Et av hennes poeng er at man før lærte å lage pølser av dyret, mens man i 2002 lærer å kjøpe pølser og lage pølsegryte. Så blir spørsmålet: Hvorfor og hvordan ble sammenhengen mellom dyret og kjøttet borte? Hvorfor har avstandene mellom de fleste norske forbrukere, husdyrhold og slakteprosessen økt?
– Folk flest har mistet av syne at hovedårsaken til at vi holder husdyr er for å produsere mat. Mange har nesten glemt eller fortrengt at alt kjøtt vi spiser kommer fra dyr som er blitt avlivet og i de fleste tilfeller blitt avlet fram for å bli spist, sier UiO-forskeren.

– I dag ser vi ett og annet dyr på et jorde, men bare jegere tar del i slakt eller partering. For mange vekker det ubehag å bli konfrontert med dette, og en måte å håndtere dette på er å la være å tenke på det. Kanskje derfor er produkter som pølser og kjøttdeig, der dyret er helt ugjenkjennelig, så populært, spør Lykke Syse?

GRIS MED FLERE ROLLER
Ifølge henne er det mange ulike årsaker til at sammenhengen er hvisket ut. Det handler om industrialisering av landbruket og slakterier, om profesjonalisering av ulike yrker og at vi ikke har hjemmeværende husmødre som har tid eller anledning til å følge hele prosessen fra dyr til kjøtt. Dessuten påpeker hun at vi bruker mindre tid på matlaging enn før.

– I tillegg til dette står vi nærmere kjæledyrene våre enn før. For en generasjon siden avlivet man som regel bikkja hvis den ble alvorlig syk. I dag er det vanlig å forsikre den for å kunne dekke utgifter til avansert kirurgi. Dyr skal fylle ulike roller for oss. Ta for eksempel grisen: Man kan holde minigriser som kjæledyr! Dessuten gjør ny viten innen genetikk at vi ser at vi står nærmere grisen rent biologisk, noe man ikke tenkte så mye på for femti år siden.

– Kirurger bruker griser til å øve seg på avanserte operasjoner, og klaffer fra grisehjerter kan erstatte hjerteklaffer hos mennesker. Dermed skal grisen, fylle ikke mindre enn tre roller! Den skal være kjæledyr, reservedellager, og serveres på middagsbordet. Dette kan kanskje gjøre at vi føler behov for å kortslutte koblingen mellom dyr og kjøtt, sier Lykke Syse.

TILDEKKINGSRITUALER
For å slippe å anerkjenne at dyr blir til kjøtt, har vi innført ulike tildekkingsritualer.
– Et par anekdoter kan illustrere noen av disse: En kollega fortalte at hun ikke bruker ordet kylling til barna når dette står på middagsmenyen. De kaller det bare kjøtt. Hun ville ikke at barna skulle bli lei seg og tenke at de spiste de søte gule påskekyllingene. En annen venninne er lege. Hun spiser kjøtt, men ikke kjøtt med bein på. Det minner henne for mye om tiden på patologien, sier hun. Andre igjen liker ikke blodig kjøtt, det blir for livlig.

– Dette er eksempler på ulike måter å tilsløre eller slippe å forholde seg til hva vi faktisk spiser. Det er nærmest blitt tabu å spise dyr. I stedet gjør vi kjøttet til en ingrediens, en rød eller rosa masse i en plastikk eske, som ikke hverken får anerkjennelse eller respekt for å være en del av et dyr som forhåpentligvis har hatt et greit liv og som har fått omsorg av en bonde et eller annet sted i landet vårt.

Les hele saken i papirutgaven av bladet Kjøttbransjen nr. 9, 2018.

Utviklet av 07 Web
Bransjeoversikt